Regjeringas ambisjon for norsk sjømatnæring er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Norges havområder er syv ganger større enn våre landområder, og inneholder noen av verdens rikeste fiskebestander. I tillegg har vi en lang kystlinje som egner seg meget godt til fiskeoppdrett. Det har gjort Norge til verdens nest største eksportør av sjømat, og vi eksporterer nå 33 millioner sjømatmåltider til verden – hver dag, hele året.
Norsk sjømatnæring skal bli ennå bedre. Målet er at den skal skape enda større verdier basert på våre marine ressurser.
Fiskeri- og kystdepartementet arbeider nå med en melding til Stortinget om Norge som verdens fremste sjømatnasjon.
Bli med på veien – gi ditt innspill til framtidas sjømatnæring.
Omsetning av kortreist sjømat langs Skagerrak bør gjøres lettere. I dag har de store kjedene i dette største sjømatmarkedet i Norge (Lindesnes-Oslo Svenskegrensa)begrensninger, (kanskje internt) som gjør at lokal sjømat ikke når lokale butikker. I den lokale menybutikken, f.eks. i Porsgrunn bør man ikke bare få fisk og skalldyr fra deler av landet som ligger langt borte når tilsvarende produkter landes bare noen kilometer fra butikken. Enkelte produkter dukker opp i lokale utsalg, men det bør i større grad være mulig å legge til rette for et større innslag av kortreist sjømat
Nøkkelen bak kvalitet på færsk fisk/kvitfisk er sjark.Båter opp til hjemmelslengde 15meter.Problemet er at når du kjøper båt over 11 meter så har du ikke lenger krav på felleskvote/GR2.Da må du kjøpe kvote noe som ingen gjør fordi prisen er ikke til og leve med.så felleskvota/GR2 burde hvert opp til hjemmelslengde 13m.Da blir de så mange bygger ny båt.En båt som er byggd for og håntere fisk på en hvarsom måte og du får også litt mere kvantum på fersk fisk.Mye blir til saltfisk og det er ikke pga etterspørseln.Det er pga råtti fisk som ikke kan brukes til noe annet! Det er mange sjarker her i lande som ikke skulle hvert på sjøen i det hele tatt.Det er trosalt MAT vi snakker om.Det ligger i oljesøl.og i lasterommet er det varmt pga åpent mellom maskin og lasterom ++++.
Sitat:»Norsk sjømatnæring skal bli ennå bedre. Målet er at den skal skape enda større verdier basert på våre marine ressurser.» dette står det innledningsvis, men spørsmålet er for hvem skaper vi større verdier- vi i Finnmark synes det blir for lite igjen på landjorda!
Man bør ha nasjonens verdiskapning i fokus, tenke helhet og ikke særintresser. håper virkelig at det blir resultatet av ny melding.
I Norge importerer vi nok minst like mye eller mer proteiner som vi eksporterer. For at Norsk oppdrettsnæring skal kunne opprettholde konkurranseevnen i fremtiden kan det nå synes stadig viktigere å komme i gang med å søke helhetsløsninger og utvikle oppdrettskonsepter som i enda større grad integreres med våre naturgitte fortrinn. Ved å utvikle tidevannsintegrerte oppdrettsanlegg for samlokalisert produksjon av arter i tidlig vekstfase, der vi gjennom ulike metoder og kombinasjoner anvender naturlige næringssalter fra dypet og avfall fra lukkede merder, vil en redusere driftskostnader og derav trolig bidra til oppskalert, effektiv og lønnsom produksjon av arter på lavere trofiske nivå nær oppdrettsmerder. Økoteknologisk oppdrett som jeg har valgt å kalle dette vil også kunne nyttes i en helhetlig økologisk sammenheng til å realisere eventuelle forvaltningsmessige nullsumsbudsjetter. Dette er imidlertid en FOU-prosess som tar tid, og uten sterkt satsing i denne retning og godt samarbeid mellom alle kompetanseinnehavere er jeg redd laksenæringen vil bli akterutseilt og lakseeventyrere og myndighetene vil neppe bare måtte slite med unødige miljøkonsekvenser, men også med skammen over et netto overforbruk av globale marine resurser.
Det finnes nå tilgjengelig en ny metode hvor fisk kan fryses, lagres og tines uten å miste sin ferske kvalitet og vekttap. Dette åpner for at ferskfiskdistribusjon kan skje ut fra ferskfrosset fisk fra fryselagre.Dette åpner for å selge fersk skrei (og andre fiskearter) 365 dager i året i alle typer utsalg (inkludert bensinstasjoner) til en betydelig høyere ferskfiskverdi enn tradisjonelle frossen/tørret eller saltede fiskeprodukter. Kystfiskerne kan fryse inn nytrukket fisk for senere salg som fersk, i stedet for å henge fisken på hjell, Fiskeprodusentene kan butikkpakke ferskfrosset filet for senere distribusjon som ferskfilet. Lakseeksportørene kan spare 10-15 kroner per kilo ved å flytte lakseeksporten til Asia og USA fra fersk på fly til frosset på båt og likevel tilby fersk kvalitetsfisk. Vakre tanker for en nasjon som har tilgang på en fantastisk fersk råvare som nå er i ferd med å bli en realitet som et resultat av et forskningsprosjekt drevet i et samarbeid med bedrifter og forskere i Norge, Spania, Belgia og Tyskland.
Skal Norge ta en ledende rolle i denne utviklingen eller skal vi vente til kineserne og andre har fått et forsprang?
Det gjelder å styre råstoff-bruken. Fisk skal gå til best betalende anvendelse. Torsk går nå i Norge med pris til fisker for kr. 14 pr kg (samme pris som i 1980). Førsteklasses torsk går på auksjon i Danmark (Skagen) til over 50 kr. kilo. Så lenge fiskeriforvaltningen ikke tar ansvar for å bringe til lands kvalitetsfisk, vil vi aldri kunne bli «verdens fremste sjømatnasjon».
Det pågår for tida en kampanje der det understrekes at lakseoppdrett er viktig for mange i Norge. Nettopp derfor er det utrolig viktig at næringen ikke kjøres på tverke av et ukritisk profittjag, der kravet til vekst i kvantum får stå uimotsagt. Vi må erkjenne at industrien per i dag har store miljøutfordringer som er i ferd med å gi norsk oppdrettsnæring et dårlig omdømme internasjonalt, og problemene, som en bør erkjenne kan relateres til oppdrettsvirksomheten, blir ikke noe mindre av en vekst i biomassen med nåværende driftsform. Uansvarlighet, ansvarsfornektelser og mangelfulle krav om en økologisk bærekraftig produksjon er de største truslene mot næringens framtid. En framtidig internasjonal handelsboikott av norsk laks på grunn av uakseptabel mijøpåvirkning kan bli en realitet. Det distriktene trenger i dag er ikke først og fremst vekst, men forutsigbare arbeidsplasser. Gjentatte permitteringer på grunn av et dårlig omdømme er ikke distriktsnorge tjent med.
Vekst bør søkes gjennom å oppnå tillit hos forbrukerene, og satse på kvalitet framfor kvantitet. Tillit oppnås ikke gjennom idylliske omdømmekampanjer på TV. Tillit oppnås ikke gjennom å fornekte enhver rapport om de negative følgene oppdrett i dagens form fører med seg, eller gjennom forsøk på å kneble meningsmotstandere. Tillit oppnås gjennom åpenhet og ærlig og oppriktig arbeid der strenge miljøkrav bør ønskes velkommen. Arbeidet for å sette i drift lukkede anlegg må forseres gjennom strenge myndighetskrav. Det må ikke overlates til industrien selv å alene jobbe for dette. Profittjag og bærekraft viser seg å være vanskelig å forene.
Jeg ønsker at norsk oppdrettslaks i fremtiden skal være synonymt med økologisk forsvarlig drift, der forbrukeren kan være trygg på at hensynet til nærmiljøet, det marine økosystemet og de sårbare stammene vi har av villaks og sjøørret er ivaretatt.
Jeg er lokalpolitiker og medlem i Hovedutvalg for Forvaltning i en av Norges største lakseoppdrettskommuner. Jeg er dermed satt til å fatte vedtak som angår svært mange arbeidsplasser, og store verdier. Beslutningsgrunnlaget bla utarbeidet av DN og Fylkesmennene er så svakt, og tildels sterkt farget av motstridende interesser at det med all respekt å melde må kunne karakteriseres som ubrukelig. Skal Havbruket kunne utvikles slik at det skal kunne bidra til Norges rolle som sjømatnasjon slik forutsatt, må det etableres et system for utarbeidelse av sikker uhildet miljøinformasjon. Ingen, hverken oppdrettsnæringa eller eksempelvis villaksen er tjent med situasjonen slik den er i dag. Om ike noe gjøres med dette, vil stadig flere lokalpolitikere komme til den erkjennelsen at Havbruk i Norge ikke er bærekraftig.
Fortsett det gode arbejde med at promovere norsk oppdrett i gør os andre i skandinavien en bjørne tjeneste og ødelægge jeres villlaks og natur.Vi ser frem til i danmark/sverige og at tage imod alle turisterne der kommer til at boikotte norge På forhånd tak
med venlig hilsen Bjarne Remmer Frederiksen
Det jeg ser er at det ikke eksisterer effektive smittesperrer i oppdrettsnæringen som fungerer bortsett fra Hustadvika der PD SAV-3 effektivt har blitt forhindret fra å spre seg nord for Hustadvika. Mitt inspill vil være å bruke denne suksessen i videre arbeide med smittesperrer. Avstandsbetinget og strømforhold som analyseres for å minske den horisontale kontakten mellom anlegg burde etter min mening utredes grundig med hensyn på anleggenes påvirkning på hverandre. PD og lus som smitter fra anlegg til anlegg kan reduseres ved effektive naturlige smittesperrer og skulle lukkede anlegg noengang bli realitet burde de brukes for å øke avstand og ligge mellom åpne løsninger. Slik det er nå kan det ikke fortsette, det er for mye verter i sjøen til at effektiv bekjempelse av pd og lusproblemene kan behandles vekk, HI sin rapport til Mattilsynet viser dette i oppdrettstette områder. Min mening!
Eksportverdien av Norskprodusert sjømat fra havbrukssektoren overgikk villfiskeriene for første gang i 2006 og siden den gang har andelen vært økende. Dette skyldes i all hovedsak økningen i produksjonsvolumet av laks (tildels ørret).
Dersom Norsk havbruksnæring skal kunne bli stor må det må legges til rette for en offensiv satsing på andre arter og ikke bare laks. Regjeringen har delvis lyktes i denne satsingen ved og bevilget midler til forskning og oppdrett av marine arter slik som for eksempel torsk og før den tid også kveite. Dessverre for torskeoppdrettsnæringen kom satsingen og oppbyggingen på et uhendig tidspunkt, like før den globale økonomiske nedturen høsten 2007. Regjeringen burde fortsette med den positive trenden innen marin satsning (torsk, kveite, steinbit, blåskjell etc..) innen industri og forskning, og ikke bare i oppgangsperioder. Det er lett å glemme at det er i nedgangstider at satsningen trengs som mest. En god og bred satsning innen havbrukssektoren vil være en langsiktig strategi som kommende generasjoner i lang tid ville kunne høste fruktene av.
Verdens befolkningstall er stadig økende og inne 2050 er befolkningen anslåtte til å ha passert 9 milliarder. Verdenssamfunnet står av denne grunn ovenfor en stor utfordring knyttet opp mot å dekke verdens matbehov. Produksjon av sjømat har globalt sett det størst potensialet til å dekke dette fremtidige matbehovet. Her er det viktig at Norge posisjonerer seg tidlig for å kunne imøtekomme denne økende etterspørselen. En fremtidig økning innen de tradisjonelle fiskeriene er heller lite sannsynlig da verdens fiskebestander er utnyttet til det fulle eller direkte truet gjennom dårlig regulering og overfisket. Men når dette er sagt så finnes det også upløyd mark også innen fiskerisektoren hvor potensialet ikke er utnyttet (påpekt i ett av innleggene nedenfor). Ved å høste på et lavere trofisk nivå (for eksempel alger, tare, dyre- og planteplankton) vil en kunne hente ut en langt større biomasse til produksjon av mat til direkte til mennesker, eller indirekte gjennom fôr til dyr og fisk. Dessverre har forsøk så langt knyttet til dette ikke lyktes i særlig stor grad da de teknologiske utfordringene ofte har satt en stopper.
Det Norske olje og gass eventyret har vært drivkraften bak velferdsstaten Norge, men det er viktig å huske at de fremtidige og langsiktige investeringene ikke ligger innen denne sektoren.
Ørjan Hagen
Fakultet for biovitenskap og akvakultur
Universitetet i Nordland
I stedet for å fokusere for mye på selve fisken, kunne vi heller fordelt konsentrasjonen på gress, tang, ideelle leveforhold, og øket tempoet på den naturlige produksjonen av skall og fiske mat. kunstige korallrev er eksempel på løsninger som skaper produktive ringvirkninger.
Jeg tror man ofte starter i feil ende. Man ser på teknologien, hva man vet og har, og prøver så å lage produkter ut av dette og overbevise/selge det til forbrukeren, i noen tilfeller ved hjelp av markesføring.
Hva med å starte i andre enden? Ta utgangspunkt i å finne (mer eller mindre skjulte) forbrukerbehov. Finne ut hvilken jobb produktet skal gjøre for forbrukeren. «What’s in it for me». F.eks er jobben som sushi gjør for forbrukeren ikke bare å mette, antakelig har sushi andre viktige funksjoner: Man føler seg bra etter å ha spist det, får god samvittighet, man unngår klumpen i magen. Sushi er in, man viser at man er en mer «oppdatert person» enn om man velger hamburger. For unge er kanskje sushi noe man har lært seg å spise selv, ikke noe foreldrene har introdusert eller kanskje ikke engang noe de liker, da blir det kanskje ekstra stas. Sushi gjør mange «jobber» for forbrukere, dekker mange behov.
Kanskje kan man finne flere slike «jobber» for sjømat, og komme med fantastiske norske råvarer, innovative produkter og konsepter – som forbrukeren vil ha.. og bli verdens fremste nasjon på sjømat?
HVORDAN SURFE PÅ SJØMATBØLGEN?
Sjømat er ”in” og surfing er ”in” – hva er da mer nærliggende enn at Regjeringa ganske enkelt kan surfe på sjømatbølgen for å treffe blink med sjømatmeldinga som er underveis.
Ikke minst er sushi ”in”. Det er til overmål ungdomsmat. Jeg har latt meg fortelle at det i New York City er minst ei sushi-sjappe per kvartal.
Er det da noen kunst å lykkes for verdens beste nasjon for kvalites-sjømat, med verdens beste fiskeriforvaltning av store bestander og framskredent havbruk i rent å og kaldt arktisk hav? Det handler til og med om kortreist mat.
Kanskje kan det også trekkes veksler på hurtigrutebølgen som i fem sammenhengende døgn rullet langs Norges kyst på NRK2 i fjor. Jubelen ville ingen ende ta og bølgen går nå videre i bokform, i repriser og på fjernsyn internasjonalt.
Les hele innlegget
Høste nærmere solen.
Råolje, naturgass og rørtjenester sto for 50 prosent av Norges eksportverdi i 2009, totalt 470 milliarder norske kroner. Det samme året kom omtrent 30 prosent av statens inntekter fra olje via skatt, avgifter og direkte eierskap. Norsk sjømatnæring eksporterte sjømat for rundt 50 milliarder kroner i 2010. Sjømatnæringen omtales ofte som en viktig arvtager i Norsk økonomi etter oljealderen; hvor reell er denne visjonen?
Ubegripelige urørte rikdommer rett utenfor kysten
Norge produserer og fanger årlig rundt 3,5 millioner tonn sjømat, hovedsakelig fisk. I den store sammenheng er dette såpass lite mat at verdien av dette aldri vil kunne fylle rommet etter oljen. Skal sjømat monne må mengden opp, og vi må høste dyreplankton i tillegg til fisk. Ser vi på biomasseproduksjonen bare i Norskehavet er den samlet på omtrent 600 millioner tonn pr år, hvor fisk kun utgjør 3% av dette. Den store marine biomassen står enda mer eller mindre urørt, fullpakket av muligheter for det norske folk. Til sammenligning er den norske produksjonen av kjøtt fra landbruket omtrent 0,6 mill tonn.
Fremtiden
Mange av oss leter etter bærebjelker for landets fremtidige økonomi, og da er det godt å melde at sjømatnæringen har et gigantisk u-forløst potensial. Vi må bruke dagen oljerikdom til å utvikle kunnskap og teknologi slik at vi kan høste smartere av vår evigvarende og umåtelig rike blå åker. Marine ressurser er fremtiden for Norge, og vi må lære oss å høste nærmere solen!
Store deler av sjømaten som fiskes langs Skagerrakkysten omsettes lokalt. Samtidig er det her størsteparten av Norges befolkning bor. Viktigste produkt er saltkokte reker, og smaken av ferske reker med passende tilbehør er kjent langt ut over regionens grenser. Store deler av året blir rekene imidlertid solgt som lokkevare i de lokale dagligvareforretningene til priser under det salgslaget opererer med som minstepris. Hvorfor skjer dette? Jeg tror manglende markedsføring av varen er en viktig årsak. Norges sjømatråd bør i samarbeid med salgslagene i sør gjennomføre markesføringsstunt hvor det fokuseres på kvalitet, nærfanget, sporbarhet; kort fortalt hvilken fantastisk råvare saltkokte reker fra Skagerrak og Nordsjøen er. Med disse relativt små grepene, samt fokus på best mulig presentasjon av varene i butikkene, tror jeg verdien av rekefisket kan økes.
For at den lokale fiskerinæringen skal bestå langs Skagerrakkysten, er det også viktig at forvaltningen tenker helhetlig. Fiskerne og fiskemottakene er avhengig av bredde når fangstene er små. Dette må forvaltningen også i fremtiden legge til rette for.
Til slutt vil jeg si at jeg inderlig håper det kommer en fiskebasar på Rådhusbrygga i Oslo! Tenk hvilket utstillingsvindu dette vil kunne bli for norsk og lokal sjømat og fiskerinæring.